Økologisk småfe

Ø-merket er det offisielle merket for produksjon, foredling og omsetning av økologisk mat i Norge. Ø-merket er en dokumentasjon på at mat er produsert i henhold til det offentlige økologiregelverket, og ivaretar strenge miljø- og dyrevelferdskrav.

Kravene til småfehold i økologiregelverket er strengere enn i det øvrige norske lovverket. Dyrene skal kunne bevege seg fritt innendørs og ha permanent tilgang til utendørsarealer, fortrinnsvis beite. De skal fôres med økologisk fôr, primært gjennom beiting, og hovedsakelig fôr fra egen gård.

Norske forbrukere har høy tillit til norsk matproduksjon og ønsker norske produkter. Men selv om tilliten er høy, er det økende fokus på at matvalgene våre ikke skal ha negative konsekvenser for verken helse, dyrevelferd, miljø, klima eller arbeiderne i matproduksjonen. Økologisk småfehold gir kjøtt fra en produksjon med strenge krav til dyrevelferd, fôr, beite og ressursbruk.

HVA SKILLER ØKOLOGISK FRA IKKE-ØKOLOGISK SMÅFEHOLD?

Minimumskravene i økologisk produksjon er i mange tilfeller strengere enn minimumskravene i ikke-økologisk produksjon. Under følger noen overordnede forskjeller i reglene mellom økologisk og ikke-økologisk småfehold.

INNEAREAL OG LØSDRIFT

Minstekrav til tilgjengelig inneareal er ikke definert for ikke-økologisk småfehold. Økologisk småfe skal ha minst 1,5 m² tilgjengelig inneareal per dyr. For lam er kravet 0,35 m², Minst halvparten av arealet skal ha tett gulv. Alle sauer og lam skal gå i løsdrift eller binger.

LUFTEGÅRD OG BEITE

I motsetning til en del andre dyreslag er det ikke krav til luftegård for økologisk sau, siden dyrene går i løsdrift inne om vinteren. Luftegårder er likevel anbefalt og skal være på 2,5 m² per dyr dersom de brukes. Beite er en sentral del av småfeholdet, og dyrene skal ha tilgang til utendørsarealer, fortrinnsvis beite.

NATURLIG MELK TIL LAM OG KJE

Alle økologiske pattedyr skal fra fødselen fôres med naturlig melk, helst morsmelk. For sau og geit er minimumsperioden 45 dager.

FÔR OG GROVFÔR

Produsentene skal i størst mulig grad være selvforsynt med økologisk fôr. Minst 70 prosent av fôret skal komme fra egen gård eller fra regionen. For dyr eldre enn seks måneder skal minst 60 prosent av dagsrasjonen være grovfôr, som ferskt gress, høy, silo eller rotvekster.

Fôret som gis til økologiske dyr skal være produsert etter reglene for økologisk planteproduksjon. Det innebærer at det ikke brukes lettløselig mineralgjødsel eller syntetiske plantevernmidler i dyrkingen.

SYKDOM OG LEGEMIDDELBRUK

Dyr som blir syke skal behandles. Behandlingsmetode skal ta hensyn til dyrevelferden og velges i samråd med veterinær. Ved bruk av legemidler med nødvendig opphold mellom administrasjon av legemiddel og levering til matproduksjon, er det som kalles tilbakeholdelsestiden for økologiske dyr og produkter dobbelt så lang som i ikke-økologisk landbruk.

GENERELLE KJENNETEGN VED ØKOLOGISK LANDBRUK

Økologisk landbruk er en driftsform med tilleggskrav til planteproduksjon, dyrehold og jordhelse utover kravene som gjelder øvrig landbruk. Driften skal være allsidig og bidra til jordas fruktbarhet ved hjelp av naturlige, lokale og fornybare ressurser.

En økologisk gårdsdrift skal være som et kretsløp hvor man i størst mulig grad henter det man trenger til planter og dyr fra gården. Husdyrgjødsel, belgvekster og fôrvekster, som bidrar til at jordas fruktbarhet opprettholdes og på lang sikt forbedres, er viktige ressurser i kretsløpet.

Det er strenge krav til gjødsel, fôr og plantevernmidler. Dyr skal fôres med økologisk fôr og råvarene skal være lokalproduserte når det er mulig. Det er ikke tillat å bruke lettløselig mineralgjødsel og syntetiske sprøytemidler.

Økologisk landbruk regnes som en spydspiss for landbruket som helhet. Begrensningene i hvilke innsatsmidler som kan brukes, gjør at økologiske produsenter må utvikle og ta i bruk andre løsninger. Slik bidrar økologisk landbruk til innovasjon og nytenkning som gagner hele landbruket.

BÆREKRAFT OG DEN ØKOLOGISKE DRIFTSFORMEN

Bærekraft forstås ofte gjennom tre dimensjoner: Sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. Alle tre må være til stede, men miljø har en grunnleggende rolle: Uten fungerende økosystemer, jord, vann og biologisk mangfold svekkes grunnlaget for sosial og økonomisk bærekraft.

Produksjon av mat påvirker miljøet på flere måter. Stockholm Resilience Centre har kvantifisert ni ulike tålegrenser som viser hvor mye intakt natur vi trenger for at mennesker fortsatt skal ha muligheten til å leve trygt på Jorda.¹ Seks av de ni er allerede overskredet. For landbruket handler dette blant annet om høyt forbruk og tap av nitrogen og fosfor, kjemisk forurensing, klimaendringer og tap av biologisk mangfold. Hvordan landbruket drives, påvirker hvor stor denne belastningen blir. For eksempel vil intensivt landbruk bidra til et stort overskudd av nitrogen, altså at det tilføres mer nitrogen enn plantene tar opp. Når nitrogen vaskes ut, kan det bidra til nitrat i drikkevann og til døde soner i havet, bla. i Østersjøen (Carstensen m.fl. 2014).

Siden miljøpåvirkning kan måles på ulike måter, er, det krevende å gi én samlet vurdering av den totale belastningen. Flere metastudier viser likevel at økologisk kan være et gunstig bærekraftsalternativ på flere områder.

Forskere har gjennomgått 77 livsløpsanalyser som sammenlignet økologisk og ikke-økologisk drift. Samlet sett hadde den økologiske driftsformen mindre negativ påvirkning på miljøet. Det gjaldt uavhengig av om påvirkningen ble vurdert etter areal eller produsert kilo, altså uavhengig om den den økologiske produksjonen hadde mindre avling. De positive effektene for økologisk gjaldt spesielt klimapåvirkning, ressursbruk og økotoksisitet, men også fordeler når det gjaldt forsuring, eutrofiering og energibruk.²

I en oversiktsartikkel fra 2025 ble 528 vitenskapelige publikasjoner om forskjeller mellom økologisk og ikke-økologiske driftssystemer evaluert etter 33 miljøparametere.³ Studien viste at økologiske driftssystemer i overveiende grad bidro positivt på de fleste parameterne, som nitrogenutslipp, bedre nitrogeneffektivitet, bedre karbonlagring, høyere energieffektivitet, bedre jordfruktbarhet, større biologisk mangfold (flere meitemarker, fugler, pollinerende insekter, osv.), mindre forsuring av jordsmonnet, mindre avrenning, mindre jorderosjon mm.

På klimafeltet er bildet mer sammensatt. Økologisk produksjon kan gi lavere utslipp per areal, men samtidig kan lavere avlingsnivå påvirke utslipp per produserte enhet. Effekten varierer derfor mellom produksjoner og driftsformer. I en nylig doktorgradsstudie av norske melkekyr, kom det fram at økologisk produksjon gir 25 prosent lavere klimagassutslipp per produsert liter melk.⁴

For småfehold er beite, grovfôr, fôr fra egen gård eller regionen, jordhelse, dyrevelferd og ressursbruk særlig viktig. Økologisk småfehold stiller konkrete krav på disse områdene, og knytter miljø- og dyrevelferdshensyn direkte til måten produksjonen foregår på.

For utdypende innsikt i temaet, anbefaler vi til NORSØK-rapporten «Økt økologisk bærekraft - Utfordringer og muligheter for økologisk landbruk» fra 2023.⁵

DYREVELFERD

Dyrevelferd spiller en sentral rolle i økologisk landbruk. Dyrene skal ha mulighet til fri bevegelse og naturlig utfoldelse. De skal ha god plass til å bevege seg både ute og inne. Fjøs og utearealer skal legges opp slik at de i størst mulig grad kan utøve sin naturlige adferd. Det stilles konkrete krav til hvor stort minimumsareal de ulike dyreslagene skal ha.

De skal fôres med økologisk fôr og primært fôr fra egen gård. Produksjon og fôring skal legges opp slik at dyrene kan følge sin naturlige vekstkurve, og de skal ikke presses til å vokse raskt. Dyrene skal som hovedregel ikke holdes bundne eller settes i bur, og i de tilfeller dyr kan bindes skal de luftes regelmessig.

For sau og geit betyr dette blant annet krav til løsdrift, inneareal, beite, økologisk fôr, høy andel grovfôr og naturlig melk til lam og kje. Økologiske sauer og lam skal gå i løsdrift eller binger, og alle økologiske pattedyr skal fra fødselen fôres med naturlig melk, helst morsmelk.

Småfehold er tett knyttet til beitebruk. Beiting gir dyrene mulighet til naturlig atferd og gjør det mulig å utnytte lokale fôrressurser. I økologisk småfehold er dette koblet til krav om økologisk fôr og høy andel grovfôr.

MARKEDSTALL

Både den ikke-økologiske og den økologiske produksjonen av sau- og lammekjøtt økte i 2025. Totalproduksjonen av sau og lam endte på 21 599 tonn, en oppgang på 1 prosent fra året før. Den økologiske produksjonen økte med 1,5 prosent til 549 tonn. Det ga en økologisk andel på 2,6 prosent. De siste ti årene har andelen ligget stabilt mellom 2,3 og 2,7 prosent, med unntak av 2014 da andelen kun var 1,3 prosent.

Økologisk småfekjøtt er det eneste kjøttslaget som ble produsert i alle fylkene i 2025. Innlandet og Trøndelag har størst produksjon (over 85 tonn i hvert fylke), mens Oslo, Vestfold og Østfold har høyst økologisk andel (alle mellom 17 og 36 prosent).

Anvendelsesgraden av økologisk småfekjøtt gikk opp 4 prosentpoeng fra 2024, fra 33 til 39 prosent. 47 prosent av småfe som slaktes går tilbake til produsent. Dette kjøttet kan gå til privat konsum og lokal foredling for videresalg, for eksempel ved gårdsutsalg, Bondens marked og lignende.

Omsetning av økologisk kjøtt i dagligvare økte med 12,4 prosent fra 2024 til 2025 og utgjorde 212 millioner kroner. Dette tilsvarer 0,7 prosent av totalmarkedet for kjøtt i dagligvare. For småfekjøtt, utenom spekemat, pålegg og liknende, var omsetningen på 3 millioner kroner, opp 174 prosent fra året før. Dette utgjør 0,2 prosent av totalomsetningen for småfekjøtt.

HVORDAN KAN EN MATVARE MERKES MED Ø-MERKET?

Reglene for økologisk landbruk er fastsatt i økologiforskriften⁶, som er basert på et EU-regelverk tatt inn i norsk lov. I Norge er ansvaret for å kontrollere økologisk produksjon delegert fra Mattilsynet til Debio. For å kunne omsette mat som økologisk i Norge, må produksjonen være godkjent av Debio, som eier Ø-merket. Kontrollen innebærer at en av Debios kvalitetsrevisorer hvert år kontrollerer at regelverket overholdes. Økologiregelverket kommer i tillegg til alle andre regler som gjelder for landbruksproduksjon.

Ø-merket gir innkjøpere, forbrukere og andre aktører en garanti for at produktet er produsert etter strenge dyrevelferds- og miljøkrav. Det finnes ingen tilsvarende uavhengig, transparent tredjepartssertifisering uten egeninteresse i produktet eller med økonomiske initiativer fra næringen for matproduksjon i Norge.

RELEVANTE POLITISKE PROSESSER

I EU jobbes det etter en helhetlig politikk for produksjon og omsetning av økologisk mat og drikke, noe som gir stabile vilkår i markedet. I løpet av 2026 vil EU-kommisjonen lansere et nytt forslag til regler for offentlige anskaffelser, noe som er antatt å gi en positiv effekt for økologiske produkter i offentlige storkjøkken.

I Norge er nå «Endringer i markedsføringsloven mv. og samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv (EU) 2024/825» til behandling hos Familie- og kulturkomiteen på Stortinget. Lovendringene har som formål å styrke forbrukerbeskyttelsen og å gjøre det enklere for forbrukere å treffe mer bærekraftige valg.

Barne- og familiedepartementet foreslår ni nye definisjoner i markedsføringsloven av blant annet «miljøpåstand», «bærekraftsmerke» og «sertifiseringsordning». Det foreslås endringer i markedsføringslovens regler om villedende handlinger og villedende utelatelser for å konkretisere at handelspraksis ikke må villede forbrukerne om blant annet «miljøegenskaper», «holdbarhet» og «miljøpåstander». Dette inkluderer blant annet å framvise et bærekraftsmerke som ikke er basert på en sertifiseringsordning eller som ikke er etablert av offentlige myndigheter. Ø-merket er i den sammenheng i en privilegert posisjon sammen med Svanemerket gjennom å være forankret i offentlige regelverk.

HVORFOR SATSE PÅ ØKOLOGISK?

Flere internasjonale organisasjoner anbefaler nå økologisk og peker på behovet for et mer miljøvennlig landbruk. Samtidig viser stadig mer forskning at det er mange miljømessige fordeler med å kjøpe inn økologiske råvarer og produkter.

FAO, FNs organisasjon for ernæring og landbruk, peker på økologiske og agroøkologiske metoder som viktige for miljøet, jordhelsa og det biologiske mangfoldet.⁷ Både FNs klimapanel (IPCC)⁸ og FNs naturpanel (IPBES)⁹ anbefaler landbrukspraksiser som kjennetegnes av å øke karbonbinding i jorda og styrker biologisk mangfold. Begge deler kjennetegner økologisk landbruk.

Det er et stort samsvar mellom de kriteriene FAO legger til grunn for et bærekraftig kosthold og de positive miljøeffektene som økologisk landbruk kan vise til. Faktisk er økologisk produksjon omtalt som et miljøvennlig alternativ i et vedlegg til dagens norske kostråd.¹⁰

EU har i sin Farm to fork-strategi forpliktet seg til å øke andelen økologisk landbruk til 25 prosent innen 2030.¹¹ Strategien viser blant annet til at klimakostnadene ved produksjon av både kunstgjødsel og sprøytemidler ikke er bærekraftige hvis man vil nå målene om å redusere klimagassutslipp.

Våre naboland er godt i gang med omleggingen. Sverige kan blant annet vise til svært positive resultater med servering av lokal og økologisk mat på sykehus og skoler, mens i Danmark finnes verdens største privatmarked for økologisk mat.¹²

I Norge vedtok Stortinget som en del av jordbruksoppgjøret i 2025 å gjeninnføre et måltall for økologisk jordbruksareal. Målet er at 10 prosent av norsk jordbruksjord skal være økologisk innen 2032.¹³ Ved å handle økologisk, bidrar man til å støtte norsk miljøpolitikk.